Tullia d’Aragona (ca. 1510-1556) var en av de få kvinner som blandet seg i renessansens store nyplatonske debatt om kjærlighetens vesen. I Dialog om kjærlighetens uendelighet (1547) iscenesatte Tullia d’Aragona freidig seg selv som Diotima i disputt med Firenzes ledende intellektuelle under Cosimo den 1., filosofen Benedetto Varchi. Han kom ikke ubetinget godt fra konfrontasjonen.

Tullia d’Aragona forente hva platonistene anså for fullstendig uforenlig. Hun kombinerte dét å være en anerkjent filosof og poet med å være kurtisane, altså det mest aktede åndelige kombinert med det laveste, fysiske. (Tullia var kurtisane som hennes mor før henne, mens hennes far skulle være kardinalen Luigi d’Aragona, uekte sønn av kongen av Napoli). Foredraget presenterte Tullia d’Aragona og hennes motsetningsfylte liv og viktigste filosofiske synspunkter. Hvordan hun gjenopplivet den sokratiske ironi, og anvendte den mot sin samtids selvhøytidelige – og mannlige, filosofer.

Emneord: Det Humanistiske Fakultet: Nyplatonisme, Renæssance filosofi